(n) Farris på langs

Mandag 18. Juli var det altså tid for en gjentagelse av fjorårets suksess med padling i Farrisvannet.

John og Jørn stilte opp med museskulder og godt humør, lånte kano av Jørns tante Dagny og onkel Andreas, og la ut fra ca. Gople klokka to. Moder Natur stilte med godt vær denne mandagen, og det gode humøret ble enda bedre. Vi begynte med den samme ruta som ifjor, med mindre modifikasjoner; til å begynne med padlet vi utenfor Onoøya, men vi likte ikke at bølgene kom inn fra sida, og etter en halvtimes rast klokken tre, på en svært egnet strand like nord for Onoøya, padlet vi videre opp på innsiden av Donekiløya, hvor vi så vi et par ravn. Nord for øya krysset vi rett over til Flatøya, som ifjor. Vi padlet om sørenden av Flatøya, overrasket en og annen toppløs-soler som straks pakket sammen og trakk i snora, og vi fikk et gjensyn med fjorårets leirplass. Denne gangen var vannstanden en drøy meter lavere enn da vi sist var i Farris og vi kunne sitte i sanda der uten å bli våte til brystet. Etter en kort matbit fortsatte vi rundt vest og nord for Flatøya for å leite etter ledige plasser å slå oss til, men det eneste vi fant var en rovfugl, så vi fortsatte over til Bjørnøya.


Der vi så et par som stod og fisket på den fineste plassen nordøst i bukta. Vi tenkte litt kynisk at siden de ikke hadde store oppakningen og det ikke var rigget opp noe telt, ville de nok ikke bli natten over, og vi tok noen sjokolader i sørenden av det litt innelukkede vannet. Ganske riktig pakket de snart sammen, og vi padlet over og så oss om etter en passende plass å rigge opp Engelstadmadrasser. Vi fant et par dugende treklynger, men endte bokstavelig talt opp. Altså i høyden, like nord og vest for hyttene på øya. Vi spiste, og rigget til rajer før John bestemte seg for å ta seg et bad, noe Jørn ganske overraskende ble med på. Fin temperatur i vannet, og bare noen få kutt i føttene senere ruslet vi tilbake og gjorde Engelstadmadrassene ferdige.

Tirsdag våknet vi rundt ni av knitring på presenningen, og ruslet ned og snudde kanoen, returnerte til leiren og la oss godt til rette i sovedongene, med sommerens Nemiblad og sjokolade. Da bladet var unnagjort var det sluttet å regne, og vi ruslet en tur vestover langs vannet og nordøstover inn i skogen. Der var myggen i flertall og jaget oss tilbake til leiren, hvor vi etter en matbit begynte å pakke sammen.

Klokka halv fire la vi igjen ut, denne gangen med presenning over sekkene midt i kanoen og kameraene godt gjemt i sekkene. Vi planla å finne en leiplass på Bjørnnesøya, rett og slett fordi Døløya ville blitt vel kort (og padlingen onsdag da ville blitt proporsjonalt vel lang). At kameraene var godt gjemt i sekkene var både bra og litt synd, fordi det ikke så lenge etter at vi forlot Bjørnøya begynte å øse ned, men litt synd fordi vi et sted på strekningen Roppestad-Lauvvik, ved en campingplass full av telt, så et svært interessant mønster i fjellet nedtil vannet.

Rundt halv seks la vi inntil på en grådig illeluktende strand nord på Bjørnnesøya, sultne, kalde og våte. Vi var helt enige om at dette ikke var et blivende sted, men tar likevel en rekognoseringsrunde tvers over øya, til sørenden. Vi fant ingen dugende plasser å slå oss til, og returnerte til kanoen omtrent samtidig som det opp med å regne. Vi så to fine plasser på vestsiden, ved Bjørnnes og rett vest for Bjørnnesøya. Begge plassene var bebodd, så vi lot de være i fred og padlet nordover og inn i Kveldsvik.

Klokken halv sju bokstavelig talt strandet vi sør og lengst øst, og begynte å rigge opp et enkelt telt på den våte sanda. Pannekaker ble stekt på primus og senere rigget John til et bål nede i vannkanten for å tørke våre våte klær. Like etter at klærne var tilfredsstillende tørre begynte det igjen å dryppe fra oven. Vi skyndte oss å rulle ut liggeunderlag og sovedonger, og krøp til køys da klokken nærmet seg halv ti. Noen ganger natten gjennom våknet vi av et van(n)vittig leven: regn som buldret mot presenningen så vi måtte rope for å høre hverandre.

John våknet av kvekking og observerte ender knappe meteren fra fotenden av teltet da de svømte forbi. Klokken halv elleve står vi opp og begynner dagen med et brødmåltid, og kvart på tolv, noe forsinket, forlot vi Kveldsvik. Vi padlet nordover, forbi Trollkjerka og Øksenholt, og en rovfugl og fem svaner senere var vi på vei opp Siljanelva. Overraskende kort tid senere, klokken ett, befant vi oss ved plassen vi skulle hentes, akkurat idét Eivind kom kjørende langs veien med kanohengeren.

Alt i alt en flott tur, om enn noe våt.

Jo fler bilder jeg tar, jo sikrere blir jeg på at speilrefleks er tingen. Fokus på Olympus Camedia C740UZ er tilnærmet ikke-eksisterende, eller iallefall fokuserer den svært sjelden på det jeg vil den skal fokusere på. Manuell fokus har jeg jo, men med en digital søker på knappe 76 800 punkter er det liten vits i å begi seg utpå. Derfor så få bilder fra denne turen.