(n) Langevann i Siljan

Jeg pleier alltid å si at det er bedre sent enn aldri. Så her er iallefall en aldri så liten fortelling om overnattingsturen med Ane, John og Kristine 16-17. April 2005.

Turen startet i Horten med min mors blå Toyota, med nevnte mor bak rattet. Fra Horten gikk turen innom Sandefjord for å plukke opp Kristine, og videre til Skien. Etter litt rådspørring på en bensinstasjon og litt virring rundt i boligstrøk, fant vi endelig den rette veien og kom oss frem til Skifjellhytta. Her ble de siste og nødvendige justeringer og omrokkeringer på gabasje[sic] foretatt, en tropp speidere observert, og turen startet. Solen skinte og det var såvidt vind, hvilket igrunn ikke gjorde oss så mye, solsteken tatt i betraktning (aldri se direkte på solen med kikkert, barn).

Etter en litt surring med utdaterte kart og Anes orienteringskunnskaper-under-oppfrisking, fant vi en akseptabel rute som ikke var for lang, og ikke for kort. Vi var stort sett klare for en spasertur i behagelig tempo og endte opp med å gå østover fra Skifjellhytta, over Mensvann/Brokane/Mjøvann og nordover. På vei over Mensvann støtte vi på de første menneskene siden Skifjellhytta, men de de gjorde ikke tegn til å angripe, så vi fortsatte varsomt østover, der isen enda lå over vannet.

Vi overrasket et og annet villdyr, noen lenger fra sitt opphav enn andre. Noe senere, ved nordøstsiden av Mensvann støtte vi på et mer aggressivt eksemplar av menneskearten. Mennesket kom i en voldsom fart oppover bakken i bar overkropp og krigsmaling, men fortsatte like forbi oss uten så mye som et blikk på sommerfuglene det skremte opp på sin ferd. Dette var også det siste mennesket vi støtte på før neste dag.

Omtrent midtveis mellom Mens- og Langevann, etter først å ha skremt opp noen villfugl av størrelsesorden Rype, presterte vi å rote oss bort og surret rundt som fluer på en duk. Det endte med at vi tok en vann- og navigasjonspause, og samlet oss over kart, god utsikt over terrenget, og Johns juksemaskin (Johns GPS, men det var jeg som ville ha den med). Etter en til ti sjokolader tok vi fatt på ny og kom til slutt frem til (den eneste) hytta ved Langevann hvor vi tok en rast til for skuldrenes skyld. Her kikket vi litt mot sør og vestsiden av vannet og ble enige om et sted som så fint ut på avstand, og labbet videre. Ingen hadde dårlig tid, og da vi kom frem tok vi en ikke så rent liten matbit. Langevann var et vakkert vann, men tydeligvis i ledtog med de underjordiske, for hvordan forklarer man ellers bobler som denne?

 

Vi tok til med leiren, og saumfarte området etter gråstein og døde grantrær. Vi tok ingen sjanser og rigget til en presenning over sengene, men det skulle vise seg å være unødvendig pessimisme, for været strålte som mitt eget humør hele tiden vi var borte fra byens larm. Etter harde kamper og dype sår stod altså leiren klar, vakker som den var med fire Engelstadmadrasser, hengekøye og steinkranset bålplass, og vi satte oss godt til rette. Pølser ble grillet og vi hygget oss stort. Ane disket til og med opp med pannekaker. Når natten falt på, som den så ofte gjør, viste det seg at madrassene fungerte bedre enn noen kunne drømt om. 70 meter polyesterline fra Biltema (Ø 4mm) viklet med undertrekkvikling sikret full utnyttelse av tauet, og en 35 meters-snelle holdt perfekt til to madrasser med felles raje. Så med disse Engelstadmadrassene kombinert med liggeunderlag sov vi som kongelige.

Neste morgen stod herrene tidlig opp, og nøt stillheten mens gjenstridig søvn forlot våre legemer. En time-halvannens tid senere begynte det å bevege seg i posene og snorkfrøknene stod opp. Sammen disket vi opp med pølser og kaffe. Ane stekte etthundreogfemtiåtte pannekaker fra én pakke pannekakemikstur, noe som var litt i fleste laget. Sakte men sikkert ble leiren ryddet og det var i denne sammenheng vi så det siste mennesket på turen. En turgåer kom forbi, men var tydeligvis ikke innstilt på noen kamp og listet seg forbi på stien uten så mye som hverken en hyttende neve eller et ondt øye. Leiren var snart pakket så pent som vi klarte, uten sløyfer eller rosetter, rajene ble stilt opp mot et tre og bålet omhyggelig slukket og ryddet. Det ble også tid til eksperimentering med alternativt bukseheng.

Hjemturen var så godt som igang. Vi ble noe forvirret straks etter Langevann denne gangen også, men denne gangen klarte vi oss uten juks, og måtte bare forsere en alt annet enn slak skråning ned mot stien, hvor vi også traff igjen BRØYTX2 og straks var på kjentmark. Også denne gangen overrasket vi et og annet, eller to, villdyr på vår ferd over fjellet. Da fjellet var forsert, var det strak vei hjem, men vi hadde likevel tid til en aldri så liten pause. Vel tilbake på Skifjellhytta var det tid til en siste matbit før vår transport ut av isødet ankom og ferden hjem kunne begynne.

Takk til Anne-Lise, John, Kristine og Ane for en fornøyelig tur, selv om den nok ikke var til å få hår på brystet av.